En familie på flukt

Nour og Amal
Nour og Amal har flyktet sammen med mor og to andre søsken til Libanon. Her har de ingenting, og moren, Oum Mousaah er bekymret for framtiden deres.

Fagforbundets delegasjon har kommet til Tyr, sør i Libanon. I Rashedieh flyktningleir går vi gjennom trange gater der strømledningene henger i klaser over hodet på oss. Rundt en sving kommer vi til en svart jerndør som ligger litt nedsunket fra gaten. Døren åpnes og vi ønskes velkommen inn til en palestinsk familie som har flyktet fra krigen i Syria. Innenfor døren går vi gjennom en kjøkkenkrok til familiens eneste rom. 6 madrasser er lagt ut langs veggene og vi setter oss i ring. I det ene hjørnet står en tv og surrer, et annet hjørne fungerer som familiens klesskap. Dette er hjemmet til Oum Mousaah som har flyktet fra bombingen i Syria med sine 4 barn. Far ble fengslet da han prøvde å komme seg over grensen til Tyrkia og familien har ikke hørt fra han siden. Malingen flasser på de bare murveggene, høyt oppe er det et smalt vindu ellers er rommet tomt.

Mousaah forteller at familien er heldige som får bo her gratis, ellers hadde de ikke hatt tak over hodet. De har ingen penger til bolig, heller ikke til mat. Heldigvis får de en liten sum fra UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinere i Midtøsten) slik at barna ikke behøver å gå sultne.

De tre yngste barna går på skole. På fritiden spiller de fotball. Den eldste sønnen i huset er 16 år. Han har også gått på skolen, men slet med å klare å følge med på den fremmede læreplanen. Ekstraundervisning har ikke moren råd til å betale for, så han har droppet ut. Nå ønsker han å bidra til familieøkonomien med å jobbe, men det er vanskelig å få lønnet arbeid når man bor i flyktningleirene. Han jobber av og til som frivillig for en av organisasjonene i leiren og håper det kan føre til lønnet arbeid på sikt.

 

Oum Mousaah avslutter med å si at hun er bekymret for barna sine og framtiden.

 

Et land uten krig og uten muligheter

Vi takker familien for at de delte sin historie med oss og beveger oss ut på gaten igjen mens vi lurer på hvordan det skal gå med familien.  I Rashedieh har barn og ungdom få muligheter. Høyere utdanning er dyrt og vanskelig å komme inn på. Store deler av arbeidsmarkedet er stengt for palestinerne siden de ikke har libanesisk statsborgerskap. De kan ikke eie eiendom og det libanesiske offentlige helsevesenet er stengt for dem. Det er stadig flere rusmidler som florerer i leiren, det er interne stridigheter mellom rivaliserende grupperinger. Selv om det ikke er krig i Libanon, så vokser barna opp med skyting i de palestinske flyktningleirene. Libanon tar ikke ansvar for familienes sikkerhet i leirene.

Tankene går til våre egne barn som lever trygt hjemme i Norge. Vi forlater leiren i visshet om at verden er ubeskrivelig urettferdig. Hvorfor skal noen barn vokse opp statsløse og på flukt, måtte sovne til lyden av skuddsalver i nabolaget og uten håp om et bedre liv i fremtiden?

Ethvert menneske har rett til et liv i frihet og med personlig sikkerhet. Palestinere har levd 70 år som flyktninger, livet i flyktningleirene blir stadig verre, og palestinske flyktninger fra Syria er spesielt sårbare. Flyktningene mangler elementære rettigheter i Libanon og har ikke et land de kan returnere til.

Fagforbundet støtter gjennom Norsk Folkehjelp Unge Kan- og Kvinner Kan-prosjekter i flyktningleirene. Men det palestinere trenger aller mest er at verdenssamfunnet er sitt ansvar bevisst og ser til at de får verdige livsvilkår der grunnleggende menneskerettigheter blir i varetatt og at de får mulighet til å kunne forsørge seg selv og sin familie.

 

 

 

 

 

Advertisements

En ambassadørs beretninger

Denne bloggen skal handle om palestineres hverdag og hvilke konsekvenser okkupasjonen har for den palestinske sivilbefolkningen. Om noen få dager er vi en gruppe med Palestinaambassadører som reiser til Libanon. Som Palestinaambassadør skal jeg bruke bloggen til å dele de historiene og opplevelsene jeg får i møte med palestinere som bor i flyktningleirene i Libanon.

Fagforbundet oppnevner i hver landsmøteperioden Palestinaambassadører fra hver region. Disse skal i landsmøteperioden spre informasjon om palestinernes situasjon på det okkuperte Vestbredden og Gaza og fra flyktningleirene i Libanon.

Tidligere har jeg vært på Vestbredden ved to anledninger. Det vanskelig å beskrive turene med noen linjer her. Muren som pløyer seg gjennom landskapet, ulovlige bosettinger som bygges på alle høyder rundt de palestinske byene, kontrollpostene som hindrer palestinere å ferdes og veiene som er bygget kun for bosettere og ulovlig for palestinere å oppholde seg på. Over alt patruljerer tungt bevæpnede soldater. Å gå gjennom gamlebyen i Hebron minner mest om en krigssone. Gatene i flyktningleiren i Nablus var så smale at det knapt var mulig å bevege seg gjennom dem.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
En port i Hebron med det Palestinske flagget

 

Under er noen bilder fra tidligere turer:

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Muren brøyter seg gjennom et nabolag i Jerusalem. Her bor det palestinere på begge sider.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Handlegate i Hebron. Palestinere driver butikker i første etasje, mens bosettere har okkupert andre og tredje etasjene i handlegaten. Nettingen skal beskytte mot søppel og steiner som kastes ned på gaten fra bosetterne.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

På vei ut av en flyktningleir i Nablus. Her er husene bygget så tett at det knapt er mulig å gå mellom husradene.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

It`s all about the water. Dette er et kart som viser hvor muren bygges. Den grønne linjen er den anerkjente grensen mellom Isralesk og palestinsk område etter 1967. Den svarte linjen er der muren bygges. Det blå er vannressursene på palestinsk område.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Israelske soldater patruljerer stranden, Dødehavet i Jeriko.